Simon Malkenes (t.h.) og Paul Otto Brunstad (t.v.) i panelsamtale med (nr 2 f.v.:) Kristin Belt Skutlaberg, Tone Sævi og Johan Sverre Rivertz
Simon Malkenes (t.h.) og Paul Otto Brunstad (t.v.) i panelsamtale med (nr 2 f.v.:) Kristin Belt Skutlaberg, Tone Sævi og Johan Sverre Rivertz

- Barn og unge er ikke voksne

Dét kan høres ut som en selvfølge. Men Simon Malkenes, som gjestet NLA Høgskolen under Bergemforelesningen, er opptatt av hvordan forholdet mellom barn og voksne endrer seg i skolen, og at det ikke nødvendigvis er til barnets beste.

– Når strukturen fører til at noen elever blir plassert på skoler, og man får opphopning av ressurskrevende elever – er ikke det krenkende for elevene? Jeg ville problematisere inntakssystemet, for det mener jeg er strukturelt diskriminerende, sier Simon Malkenes.

Han er forfatter, litteraturviter og lektor, og kjent fra den såkalte Simon Malkenes-saken (se oppsummering av saken under). Denne dagen har han deltatt som foredragsholder på Bergemforelesningen ved NLA Høgskolen i Sandviken i Bergen.

Årets tema var «En hårsår tidsalder? Har vi fått et samfunn og skolemiljø som ikke tåler kritikk og korrigering?». Her har Malkenes selv fortalt om Malkenes-saken, og om engasjementet som ligger til bunn; om en Oslo-skole med fritt skolevalg – som fører til at de flinkeste elevene kommer inn på sine foretrukne skoler, mens de med dårligere karakterer ikke kan velge.

Læring som korrigering

– Læring er ikke bare lek. Enhver liten, ny forståelse er en korrigering, kommenterer Paul Otto Brunstad, professor i pedagogikk ved NLA.

Han har fulgt Malkenes´ foredrag, og skal delta i en panelsamtale senere på dagen, men møter først Malkenes i pausen for samtale.

Han mener at for å lære, er man nødt til å innse at det man kunne fra før, ikke er nok. Læreren skal ikke bare bekrefte, men også utfordre og korrigere elevene. Den gamle forståelsen forstyrres, eller bryter sammen, i møte med ny kunnskap.

– Læring er ikke friksjonsfritt. Grunnforutsetningen er at man lærer av sine feil, men da må man også ha en erkjennelse av at ens første antakelse ikke stemmer. Ingen kan alt, og den beste måten å lære på er å prøve og feile, tilføyer Simon Malkenes.

Voksne og barn

Malkenes mener at noe av hovedutfordringen i norsk skole i dag er forholdet mellom den som lærer, og den som lærer bort. At barn ikke får være barn. Han mener at barn i skolen i dag blir forstått som en «kunde», som har lovfestede rettigheter som skolen er satt til å ivareta – og at det igjen endrer forholdet mellom lærer og elev.

– Eleven får rett til å klage, og til å føre sak mot skolen som kunnskapsbedrift og læreren som kunnskapsformidler. Men kunnskapsoverføring er avhengig av at barnet forstår at den voksne kan mer og må lyttes til. Det må være en asymmetrisk relasjon fordi den voksne kan mer og har mer erfaring om verden. De unge er usikre, og trenger klare rammer og rettledning – nettopp fordi de ikke er voksne, sier Malkenes.

Det som kan telles teller

Malkenes mener at skolen er preget av et økonomisk syn; at skolemyndighetene kun er opptatt av resultater som kan måles, mens elevene blir forstått som «humankapital». Dette ser han som et resultat av «PISA-sjokket» i 2001.

– Slik styringssystemet er i dag, fremelskes en instrumentell pedagogikk som ikke nødvendigvis er til barnets beste. Barn i dag forstår at karakterene de får på skolen blir avgjørende for deres fremtidige voksenliv; for jobb og markedsverdi. Skolen lærer barna å bli humankapital, mener Malkenes.

Han mener at kun det som kan tallfestes blir verdifullt, blant annet med nasjonale prøver.

– Skolen har et større oppdrag i samfunnet enn det læringsutbyttet som er målbart – blant annet skal elevene bli klare til å delta i en demokratisk offentlighet, påpeker han.

Verdi som ikke kan måles

For Brunstad er det viktig at skolen bidrar til å gjøre barn og unge i stand til å forstå, og på den måten også håndtere, sitt eget liv.

– Vi trenger å kunne fortolke livet og livserfaringer, og det inkluderer konfliktene, motstanden og friksjonen som er en del av livet.Men de fortellingene som hjelper mennesker til å bære og til en viss grad forstå sitt eget liv, de kan ikke i samme grad sees og måles.

Brunstad sammenligner nødvendigheten av denne kunnskapen med hvordan hus bygges:

– Ingen ser de bærende strukturene som skjuler seg bak husets fine fasade, likevel er dette reisverket som holder huset oppe.

Ett av formålene med Bergemforelesningen, som pedagogikk-seksjonen ved NLA står bak, er å løfte pedagogikkens betydning.

Det håper professoren at historien og synspunktene til Simon Malkenes gjør.

– Mitt håp er at vi kan forene de kreftene som står barna nærmest, og at betydningen av det pedagogiske nærværet kan være en buffer mot en forståelse av kunnskap som en ferdigpakket vare som skolen skal formidle, uten noen positivt formende og korrigerende kraft, avslutter Brunstad.

 

«Pisa-sjokket»:

PISA har som ambisjon å teste 15-åringers kompetanser på ulike fagområder, spesielt lesing, matematikk og naturfag. I Norge kom resultatene fra første PISA-test i 2001. Resultatene var dårligere enn mange hadde forventet, og ble omtalt som «PISA-sjokket». PISA ligger i stor grad til grunn for skolereformen Kunnskapsløftet, og innføring av nasjonale prøver. (Kilde: Store norske leksikon)

«Malkenes-saken» kort oppsummert:

I en Dagsnytt 18-sending i mars 2018 brukte Malkenes forbokstavene på elevene mens han beskrev hva som skjedde i en skoletime. Innlegget var en kritikk av «fritt skolevalg», fordi det i Malkenes´ øyne forteller om konsekvensene av ordningen. I kjølvannet av sendingen dreide saken seg raskt til å handle om hvorvidt elevene ble krenket av at Malkenes brukte forbokstavene, og om læreres mulighet til å ytre seg kritisk mot drift og ledelse av skolen. Problemene i Oslo-skolen, og hvordan de best skulle håndteres, fikk store konsekvenser utover sommeren og høsten 2018.