Du er aldri alene!

Vi har lest det før, at det skjedde ”i de dager, at det gikk ut befaling” fra selveste keiser Oktavian – eller Augustus, som Lukasevangeliet kaller ham – om at alle borgere av det romerske riket skulle telles. Hensikten med denne første innskrivningen var antagelig den samme som for de andre folketellingene: Et oppdatert manntall som gjorde det mulig å holde orden på skatteinntektene.

Det er denne folketellingen som danner bakteppe for Jesu fødsel. Maria, som allerede er sent i tredje trimester, må sammen med Josef gå de 12-14 milene og 1000 høydemetrene fra Galilea til Judea, fra Nasaret til Betlehem. Det er her slekten til Josef er folkeregistrert. Det er her de skal telles.

At det nettopp er en folketelling som danner bakteppe for juleevangeliet er litt av et sammentreff – en smule gudommelig ironi, muligens. For er det noe som i alle fall preger min jul, kanskje særlig julaften, så er det nettopp opptellingen av hvem jeg har rundt meg. Julaften forsterker trangen til å telle, til å gjøre opp status.

Det er juler jeg har tenkt det har vært for folksomt. For mye vrimmel og ståk, for mye papir og flying. Så mange skal vi ikke være neste år, har jeg tenkt.

Det er juler jeg har tenkt det har vært for folketomt. At man har vært på grensen til å føle seg alene, uten å ville innrømme det. Og jeg får vondt i magen av å tenke på at så mange feirer jul alene.

Det er juler vi nylig har opplevd familieforøkelse, hatt en nyfødt på armen, hatt en liten krabat kravlende i gavepapir på gulvet.

Det er juler vi har savnet. Noen som burde ha vært her har reist sin vei. Noen som burde ha vært her har reist for godt.

Åh, som jeg har savnet på julaften.

Rundt i de tusen hjem skjer det stadig en folketelling i julen. Akkurat som den første julen, sitter vi og teller hverandre.

Om din julekveld har for mange eller for få rundt bordet, om den er preget av nyfødt glede eller beksvart tap, så er dette evangeliet: Det var savnet som drev Gud til å sende sin sønn til jord. Den natt fødes det et håp: Idet den hellige familie går fra to til tre, gis en tydelig beskjed: Du er ikke alene! Du er aldri alene! Han er her midt iblant oss.

Fra krybben hører vi det hviske: ”Du teller alltid en for lite, alltid en for lite!” Fra himmelen kan vi ane lovsangen fra hærskaren som ikke lar seg telle: Det finnes nå en fred på jorden, blant mennesker som teller.

Tidligere trykket i Misjonstidene, NMS, desember 2016