Ledelse som lidelse

Ny forskning viser til fire ulike taletyper enhver leder må beherske. Og suksesshistorier er ikke nøkkelen for å virke troverdig. Lidelse er stikkordet. Hør deres podcast her.

– Å være leder, uansett om det er innen sport, politikk, næringsliv eller hvor som helst ellers, handler om å se mot fremtiden. Fremtiden innebærer endring, og endring innebærer lidelse. Lidelse må her forstås i vid forstand, i spennet mellom følelser, hengivenhet og «pasjon». For å fremstå som overbevisende i møte med endring, bør lederen derfor kunne adressere lidelse, forklarer Bård Norheim, førsteamanuensis i teologi ved NLA Høgskolen.

Hør deres første podcast om forskningen her:

 

Lidelse er uunngåelig

Sammen med Joar Haga, førsteamanuensis II i kirkehistorie ved NLA Høgskolen og førsteamanuensis i kirkehistorie ved VID vitenskapelige høgskole, har han studert flere hundre taler over fire år – og de fremhever hvordan lederens evne til å omtale og navngi lidelse er et sentralt element i hvorvidt en leder fremstår troverdig eller ikke.

– Lidelse og endring er en uunngåelig del av livet. For å ha troverdighet – og gjennom det også autoritet – må lederen kunne snakke om virkeligheten, utdyper Haga.

Gjennom sin forskning har de kunnet klassifisere fire ulike taletyper som ledere må beherske. 

Disse fire er åpningstalen, bøddeltalen, trøstetalen og avskjedstalen.

Å hengi seg

For en leder handler åpningstalen om å male en visjon for fremtiden; en visjon som tilhørerne kan bli overbevist av og gi seg hen til. Samtidig må taleren overbevise tilhørerne om hvilket fellesskap de alle er en del av, og hvilken sak de i fellesskap skal jobbe for og gi seg hen til – altså lide for.

Et viktig funn når Norheim og Haga har studert ulike taler, er at taleren må gi tilhørerne noe konkret å hengi seg til for å virke overbevisende. Tilhørerne må få vite hva fremtiden kan bringe som det er verdt å kjempe for nå.

– Det er ingen garanti for suksess. Det er større sannsynlighet for smertefulle endringer på veien mot en eventuell suksess. Det må tilhørerne motiveres for, forklarer Haga.

Åpningstalen bruker imidlertid ikke kun når en leder tiltrer stillingen. Som leder holder man varianter av åpningstalen hele tiden; om det er på lunsjmøter med de ansatte, i møte med aksjonærer og eiere, i møte med media og publikum, så bør lederen fortsette å male en attraktiv og troverdig visjon for fremtiden med utgangspunkt i den opprinnelige åpningstalen. 

Bøddeltalen

Kategorien med det litt ugreie navnet, bøddeltalen, handler om hvordan lederen må tale når han eller hun med sine ord påfører lidelse. Dette skjer hver gang vanskelige avgjørelser skal kommuniseres, for eksempel når noen må sies opp. 

– Her er utfordringen å formidle hvorfor den påførte lidelsen er nødvendig. Hvis det gjøre tydelig og overbevisende, er det også mulig å formidle til de som blir igjen hva de skal hengi seg til. Ved oppsigelser og kostnadskutt er det derfor avgjørende at lederen greier å formidle at den aktuelle bedriften eller organisasjonen fremdeles utgjør et fellesskap og har en sak som det er verdt å gi seg hen til, understreker Norheim. 

Trøst

I noen situasjoner kan lidelse påføres organisasjonen, bedriften eller laget utenfra. Hvis medarbeidere går bort, eller andre tragedier rammer. Hvordan skal lederen da snakke om lidelse?

Forskerne understreker at det spesielt i slike situasjoner er viktig at lederen fremstår som en man kan stole på. At lederen klarer å beskrive og omtale den erfarte virkeligheten på en troverdig måte.

– I disse situasjonene er det ekstra viktig at lederen er bevisst på hvilke fortellinger og metaforer som vil være passende å bruke, sier Haga.

Avskjed

Når en leder går av, skal ringen sluttes. Det hun snakket om i sin åpningstale, den saken hun fikk sine tilhørere til å hengi seg til – nå er det på tide å vise at det har vært verdt det. At lidelsen har vært verdt innsatsen.

– Samtidig, selv om lederen ikke skal fortsette, skal de andre det. Den avtroppende lederen må derfor vise til at det de samme har arbeidet fram og kjempet for også bærer inn i fremtiden; at det er noe som det fremdeles er verdt å hengi seg til – noe som fremdeles er verdt å lide for, avslutter Norheim og Haga.