Den deprimerte klovnen

Det er sirkus og fest. Publikum ler og musikerne spiller. Klovnen faller nærmest sammen når han går ut av manesjen og inn bak forhenget. Han må stramme seg opp og klistre på smilet for å gå ut å motta en siste runde med applaus.

Slik begynner dokumentarfilmen til Wulff. Den tidligere journalistikkstudenten, som også er veileder for TV-praksisen for journalistikkstudentene i Kristiansand på tiende året, lanserte etter jul sin nyeste film på kinoer over hele landet.

«Den deprimerte klovnen» handler om Knut Østrådal. Den livlige og sosiale læreren og teater-mannen som alltid har vært opptatt av klovner. Han har forsket på dem og undervist om dem, og han har spilt klovn. Men som 62-åring ble han dypt deprimert og forsvant inn i sitt eget mørke. Han ble redd for å treffe folk, og ingenting ga han glede. Det ble til slutt så ille at han ikke ville leve lengre.
– Tanken på hvor mange som forviller seg inn i mørke tanker, for det er mange, og tanken på å kunne formidle en viktig historie som kan gi mot og håp, det var drivkraften min i dette prosjektet, sier Wulff om filmen som han har laget sammen med
produksjonsselskapet Amodeivisual i Kristiansand. Den røde tråden i alt han har produsert er at han ønsker at filmene skal bety noe for folk.

Opptatt av studentene

Når Christian veileder TV-studenter, kommer han tett på. Han liker å være med å forme fremtidens journalister.
– Det er studentene som gjør at jeg kommer tilbake. Det er så inspirerende og fint å være med folk som synes det samme som meg er gøy – nemlig å lage TV, sier han.
Det siste året har psykisk helse, spesielt blant unge, blitt aktualisert. Christian er en av dem som har fått lov til å være sammen med små grupper av studenter fysisk på skolen i praksisperioder, og de har vært opptatt av hvordan isolasjon og bekymringer for
Covid-sykdom kan tære på kroppen.

Vendepunktet

For Østrådal begynte det med at han ble utbrent. Han hadde over en lengre periode sagt ja til mye både på jobb og utenom. Til slutt ble han helt handlingslammet,
og sier selv at han gled lengre og lengre ned i en myr. Det ble starten på år med terapi, elektrosjokk og medisiner. Han skjøv unna venner, men en god venninne skjønte hvor ille det var fatt, og ringte daglig. Hun ga seg ikke og truet med å komme på døra om han ikke svarte. En trussel av ren omsorg. Vendepunktet for Østrådal kom 22. juli 2011.
– Livet tok meg i nakken, sier han i filmen.
– 69 ungdommer har mistet sjansen til å leve sitt liv. Du har fortsatt sjansen, bruk den! Det ble som et emosjonelt elektrosjokk, sier han. Da han etter hvert kom seg ovenpå fikk han utfordringen om å dele erfaringen med at uansett hvor mørkt det har sett ut, så er det lys i tunnelen. Han satte opp sin egen teaterforestilling om veien ut av depresjonen.

Sorgen og gleden

Filmskaper Wulff har selv kjent på mørke tanker en periode i livet.
– Jeg var nedfor. Jeg følte ikke jeg fikk til det jeg trodde var god til. Jeg hadde gitt opp å lage dokumentarfilmer, og ville heller kjøre buss eller klippe gress. Men akkurat i den perioden kom Knut til meg og lurte på om jeg kunne filme teaterforestillingen hans. Etter
hvert modnet den tanken og vi satte i gang arbeidet. I starten tenkte han at filmen kunne gi håp til de som har det tungt, men han innså etter hvert at den vel så mye kunne være en motivasjon til alle pårørende om å være en god venn og ikke gi opp.

– Vi må ikke være så redde for det som er vanskelig, sier Wulff.
– I salmeboken finner vi Kingo-salmen «Sorgen og gleden de vandrer til hope». Den handler om de store kontrastene i livet; sorgen og gleden som vandrer sammen, opplevelsen av motgang og medgang, og at begge deler må være til stede for at man kan leve et helt liv. Det er også klovnefilosofien. Klovnen, et barn i en voksen kropp, har både påmalte tårer under øynene og et stort smil, og alt er til stede til enhver tid.
Klovnen går fra gråt til latter i løpet av sekunder. Livet er ikke over fordi om man kjenner på mørke tanker. De er en del av livet, sier Christian.