— Ikke vær så skeptiske!

Under markeringen av 40-årsjubileumet for NLAs campus på Gimlekollen i Kristiansand i høst, var ulike samfunnsaktører invitert til å gi sine perspektiver på «Fellesskap» i miniforedrag. Blant dem var Mariah Namusoke, andreårsstudent på interkulturelle studier.

Mariah er opprinnelig fra Uganda og kom til Norge som flyktning i 2009. Her bosatte hun seg først i Hemsedal. Den sprudlende Hemsedals-jenta ler når hun forteller om hvordan hun knakk koden for å bli en del av det norske samfunnet. Det var ikke nok å kjøpe seg en tykk vinterjakke.

— Jeg dro på Fretex for å kjøpe meg ski og skisko, og plutselig var jeg en del av fellesskapet. For fellesskap i Norge, det er å gjøre noe sammen, og nå kunne vi gå på ski sammen! Sier hun.

Etter noen år flyttet hun til Kristiansand. Der var det ikke skigåing som betydde noe for fellesskapet.
— Her fant jeg ut at det å snakke om Jesus er en felles ting! Det åpner dører for deg, faktisk! «Er du kristen? Hvilken menighet går du i? Velkommen – kom til min menighet!», forteller Mariah med et smil.

Vil bety noe

Hun drømmer om gjøre noe viktig. Hun ønsker å  bety en forskjell for noen, og vil gjerne bruke utdannelsen sin til å jobbe for non-profit organisasjoner som Redd Barna eller FN, og for rettferdighet for de som ikke har det.

Mariah er heldig. Hun kjenner seg godt integrert i det norske samfunnet. Men det har ikke kommet gratis. Hun har bokstavelig talt banket på dørene i nabolaget for å finne lekekamerater til barna, og hun har opplevd skepsis og at det stilles lave forventninger til henne.

— Fellesskap i Uganda er annerledes enn fellesskap i Norge. Det har med kulturen å gjøre. Alt skal ha struktur og må avtales og koordineres. Det er lettere å bygge fellesskap i et samfunn som ikke er så travelt. I Uganda kan du bare gå over til naboen og snakke. De har tid. Når innvandrere prøver det samme her i Norge, og det ikke passer og dørene er stengt, kan det være tøft å oppleve, sier hun.

Nøkler til tillit og inkludering

Det Mariah ser på som nøklene for å bli en del av det norske samfunnet er språk, tillit og aktive bidrag.

— Språkbarrieren er en selvsagt ting, men her i Norge er det også veldig viktig å møte opp på tiden og levere det en skal. Det er en helt annen tankegang rundt dette i mange afrikanske land, for eksempel. Vi kan le av det, men her er det store kulturelle ulikheter som helt sikkert skaper frustrasjon, sier hun. Mariah er opptatt av at det norske samfunnet må kunne stole på henne.

— Jeg kan godt nok norsk, jeg møter opp og jeg deltar. Det skaper tillit, og med tillit kan det komme fellesskap og inkludering, sier hun.

Det har også medstudentene til Mariah fått erfare. Mariah er aktiv i forelesningene på høgskolen, og hun engasjerer seg i diskusjoner og tematikk som er på pensum.
— Og jeg leverer oppgavene mine i tide, ler hun.

Utenforskap

 Mariah skulle ønske at nordmenn var mer åpne mot det som kan oppleves litt fremmed.

— Mange nordmenn har vanskeligheter med å akseptere oss som ikke er oppvokst her. De kan akseptere på utsiden, men ikke på innsiden. Kanskje kan vi få ting til selv om vi gjør det på en annen måte enn en nordmann ville gjort? Vi kan mye vi også, understreker hun.

At Mariah ville studere i stedet for å ta fagbrev og komme kjapt ut i jobb, var for mange vanskelig å forstå.
— Mange av oss med innvandrerbakgrunn undervurderes, og vi mangler noen som motiverer oss til å gjøre det vi brenner for. Jeg utfordrer situasjonen, og derfor har jeg kommet meg inn i samfunnet, men mange gjør ikke det, mener hun.

— Det beste som kan skje for Norge er at man unngår at folk havner på utsida av samfunnet. At alle blir akseptert og har de samme mulighetene og likt utgangspunkt, det hadde landet vårt tjent på, sier Mariah.