En annerledes julefeiring i Japan

Kari Opperuds liv er en spennende reise som startet med et kall fra Gud i ungdomstiden. Et kall hun først ikke ville akseptere, men som endte med en karriere hun aldri ville vært foruten.

– Hvis jeg skulle snudd og begynt forfra, hadde jeg med en gang sagt; «Ja, jeg vil gjerne bli Japan-misjonær!»

En storhetstid på NLA

Men la oss skru tiden litt tilbake. Opperud valgte nemlig å forberede seg til misjonstjenesten på NLA i Bergen. Hun hadde allerede tatt et mellomfag i engelsk på Universitetet i Oslo og ville fortsette å bygge en Cand.Mag.

Jeg tenkte at hvis jeg skulle forkynne, måtte jeg bli bedre kjent med Bibelen. Så var det at søsteren min hadde gått på NLA før meg. Da leide NLA lokaler et annet sted i byen. Hun skrøt veldig av NLA. Og vi lærte det at hvis man skulle ta grunnfag i kristendom, da burde man dra til NLA i Bergen, og sånn ble det.

– Jeg kom til NLA høsten 1976 og var på det første kullet i Sandviken. Det var en storhetstid. Miljøet var fantastisk. For det første var det faglig, veldig interessant. Jeg husker jeg var redd for at jeg skulle kjede meg. Men det var som om Bibelen ble mange ganger så tjukk. For eksempel hadde jeg trodd at kirkehistorie var så kjedelig, men Einar Solli gjorde det jo så interessant, mimrer hun begeistret.

Studietiden gav henne også venner for livet og hun levde et aktivt studentliv i Bergen.

– Det var så koselig å bo i Bergen. Når en liten gruppe fra grunnfag fortsatte til mellomfag ble vi enda bedre kjent. De vennene som står meg aller nærmest i dag, er nettopp de fra NLA, forteller Opperud og beskriver NLA som et vennskapslim.

Som siste fag i graden valgte Opperud pedagogikk fordi hun tenkte det kunne være nyttig når hun som misjonær skulle møte mennesker og menigheter. Hun erfarte senere at alle fagene hun tok ble nyttige gjennom karrieren.

Synet på Japan endrer seg

Men hvorfor ble det Japan? Opperud er åpen om at hun strevde med å godta kallet om å bli misjonær og hun forteller også at hun tidlig tenkte at til Japan ville hun helst ikke reise. 

– Det var mye som ikke var noe for meg, svarer hun og ler.  

– Jeg hadde møtt noen japanere som virket så formelle og stive. Jeg tenkte at jeg som er litt skravlete, hvordan skal jeg finne meg til rette der. Men det har jeg jo lært etterpå; at japanere er formelle når de skal være formelle, og da mer formelle enn nordmenn. Til vanlig er de jo som alle andre mennesker, sier hun.  

På bildet: Kari Opperud viser frem noe av den japanske kunsten som pryder veggene i leiligheten i Drammen.

Det kan virke som Gud hadde en plan når man hører Opperuds historie, og Japan dukket stadig opp for henne. Da hun var på oppdrag i Nord-Norge for misjonen, fikk hun ansvaret for misjonens japanske gjester fordi hun var god i engelsk.  

– Vi skulle til Vadsø på et stevne der en japansk pastor, hans to sønner og en Japan-misjonærfamilie var talere og deltok med sang. Da viste Gud meg forskjellen på dem og meg. De hadde kjærlighet til tjenesten og til japanerne. Og jeg som hadde det litt stive inntrykket, oppdaget at det ikke var noe særlig forskjell mellom oss. Vi hadde det jo kjempegøy sammen. Deres forkynnelse og vitnesspyrd, gjorde at jeg så min synd i forhold til kallet, forteller hun. 

Den japanske pastoren sa at han skulle be om at hun ble plassert i hans menighet i Osaka. Etter to år på språkskole i Japan ble Kari Opperud nettopp plassert som arbeider i denne pastorens menighet.  

Som familie, med mange mødre

– Han var jo som en far for meg, han var like gammel som mine foreldre og sønnene var bare litt yngre enn meg. Det var en opplevelse å arbeide med han, sier hun. 

Opperud forteller at det aldri har vært tid til å lengte hjem.  

– Jeg er litt sånn at der jeg er, er jeg. En gang jeg var syk, kom de langveisfra med mat. Så jeg har aldri hatt så mange mødre som etter jeg flyttet til Japan, forteller hun med et smil.  

I Kita Osaka menighet ble hun i tre år etter to års språkskole. Gjennom karrieren har hun jobbet i menigheter i store byer, små byer og små landsbyer.  

– Jeg som hadde mine meninger om hvordan ting skulle være, ba til Gud om at jeg ikke måtte komme til en storby, men så havnet jeg i Osaka, Japans neste største by. Da jeg satt på flyet bort derfra, ba jeg om unnskyldning til Gud for at jeg hadde tenkt sånn. Det gikk jo opp for meg at det er menneskene som betyr noe og ikke stedet. Neste gang havnet jeg i en liten by på landet, og stortrivdes der også. Så jeg vendte meg av med den tanken om å ha en mening om hvor det er best å være, sier hun. 

– Hva har det med våre liv å gjøre? 

Da Opperud gikk på gymnaset hadde hun ett år i USA der hun bodde hos en familie. Overraskelser over kulturforskjeller den gang, viste seg å være en nyttig erfaring for møte med det ukjente på den motsatte siden av jordkloden. Ukjente råvarer i Norge i 1972-73 som kylling, avocado og aubergine møtte hun igjen i Japan. Og overraskelsen hun opplevde i USA over noe av forkynnelsen og dåpssyn, som var annerledes enn på bedehuset hjemme, ble «oppklart» på NLA. I Japan ble hun også oppmerksom på forskjellen på forkynnelsen, selv om den var luthersk.   

– En gang jeg avsluttet en andakt for kvinnegruppen i menigheten i Osaka da jeg var ny misjonær, var det en dame som sukket og sa; men hva har dette med våre liv å gjøre? Jeg tror jeg har blitt en litt annen forkynner av å være sammen med japanske pastorer og møte folk som ikke kan noe om kristendommen. Jeg får en del kommentarer når jeg er ute og preker her i Norge, at de opplever at teksten blir ny for dem. Jeg har alltid den setningen i bakhodet; «men hva har dette med våre liv å gjøre?». 

Hverdagen som misjonær i Japan 

Opperud har arbeidet i flere eksisterende menigheter i Vest-Japan. Hun har holdt prekener, arrangert søndagsskole for barna, men hatt som hovedoppgave å nå ut til nye mennesker. Hun holdt derfor engelskkurs. Japanerne kan ikke så godt engelsk, så å ha engelskklasser har vært  en måte å invitere folk til kirken på; og tilby noe de har behov for.  

– Etter hvert som språkmestring og erfaring ble større, ble oppgavene utvidet. Folk kom innom med sine problemer og jeg fungerte også som sjelesørger. Jeg har hatt folk som kommer på døren og spør; hvorfor lever jeg? Kan du hjelpe meg? Første gangen jeg opplevde det, var jeg ikke forberedt på det. På den tiden var det i Norge viktigst å ha god bibelkunnskap, heller enn å lære om hvordan man møter mennesker i krise, sier hun 

Nysgjerrigheten gav flere muligheter 

– På landet visste alle hvem jeg var. Det resulterte i både besøk på skoler og barnehager og foredrag i kommunen. Menighetsrådet syntes det var bra at jeg fikk kontakter slik. På den måten lærte jeg også mye om området og kulturen, som jo varierte fra sted til sted. Dette var spesielt interessant.  

Midt i karrieren tok Opperud hovedfag i kristendom på MF. Kunnskapen om forskningsmetode kom til nytte da hun ble flyttet til nye steder som misjonær.

– Når man driver med forskning, er det jo ikke noe som heter at det er umulig å finne ut av. Du må bare finne den rette metoden og spørre de rette menneskene. Jeg syns det var veldig artig. Da tenkte jeg at jeg gjerne kunne tatt et hovedfag til, i sosiologi. For her er det så mye interessant, forteller hun. 

Julen i Japan er helt annerledes

– Nordmenn sa ofte; stakkars deg, er du borte i julen? Det er jo ingenting som er så spennende som desember i Japan. Og japanerne sier; Stakkars; får du ikke komme hjem til nyttår?! 

I Japan er ikke julefeiringen forbundet med kristne tradisjoner. Men i desember blir byer over hele Japan lyst opp av julelys, og lysutstillinger er ofte en attraksjon. I Japan er det nyttårsaften som er en offensiell høytid med lange tradisjoner. Julaften er i Japan en av de viktigste dagene for kjærestepar og markeres med romantisk middag på restaurant. Derfor var en av oppgavene til Opperud og få folk til å komme til kirken og dele hvordan kristne feirer jul og hvorfor.

– Lysmesse og julesanger kan være fancy nok, men kirken har en jul som ikke finnes andre steder. Da er det lett å invitere familie og venner. Flere ganger har jeg bakt julekaker til juleopplegget i kirken. Det kan være attraktivt nok å komme til kirken for å smake hjemmelagde, norske julekaker, forteller hun og legger til at julekake for japanerne er vanligvis er bløtkake med jordbær bestilt i kakebutikken i god tid, og som spises julaften kveld; kurisumasu keki.  

Hjemme hos seg selv brukte Opperud ofte juletreet og julepynten som utgangspunkt for å fortelle om kristendommen. Advents- og julepynt ble brukt samtidig.  

– Da lurte de på hvorfor lysene var lilla. Hvorfor jeg bare tente det ene lyset osv, forklarer hun. 

Makan til fantastisk jul 

Det er spesielt én jul hun husker godt. Ofte var det ingen spesielle arrangementer i kirken på julaften og hun var vant med å være alene den dagen. Også denne julen planla hun julaften alene og hadde kjøpt inn koteletter, som var det nærmeste man kommer en norsk julemiddag.

– En ung student, som hadde en del problemer, hadde i november sagt at han ville døpes. Vi hadde startet katekisme-undervisning og han sa til meg at jeg hadde sagt at jo mer bibelkunnskap man har, jo mer har Den hellige Ånd å jobbe med. Så han lurte på om han kunne komme til meg litt hver dag i ferien. Han ville også komme på julaften og siden det ikke var noe spesielt jeg skulle gjøre, sa jeg ja til det. Han var så ivrig. Han var der lenge og vi ble sulten. Med hjemmebakt grovbrød, brunost og rørte jordbær å sette frem, har du veldig eksotisk mat å tilby. Han ville gjerne fortsette katekismestudiet og ble lenge. Så den kvelden ble det bare brødskiver. Men jeg har jo aldri hatt maken til fantastisk jul, sier hun med stjerner i øyene. 

Opperud peker på et gult teppe som henger i gangen i leiligheten. Det var en gave fra moren til gutten. 

– Hun takket for at sønnene hadde fått et nytt liv. Og hun var ikke kristen selv, sier Opperud. 

På bildet: Veggteppet hun fikk av en takknemlig mor.

Historiene til Kari Opperud er fulle av slike menneskemøter. Og du kan lese mer om disse i bloggen hennes Kari i Japan – småglimt fra arbeid og hverdagsliv. Eller i boken hennes Jordskjelv og gjestetøfler. 

– Det har vært et interessant liv. Noe av det største er å oppleve noen som tar imot troen. Se at folk får et nytt liv, avslutter hun.