Mot alle odds

I Guinnea drømte lille Gobou Kpadeh om å ta utdannelse og jobbe med tall og regnskap. Egentlig uoppnåelig for ei jente hvor brødrenes skolegang ble prioritert. Nå, som 40-åring, er hun endelig i gang med å få drømmen oppfylt.

– Det var ikke relevant for jenter å gå på skolen i Guinnea. Vi skulle jo bare stelle hjemme og passe barn uansett. Men jeg hadde ikke lyst til det. Jeg ville ha utdanning, bli hørt og ha en god jobb, forteller hun.

Vest-Afrikanske Guinnea er et av de minst utviklede landene i verden. Ifølge
Verdensbanken var 59 prosent av befolkningen i Guinnea over 15 år analfabeter i 2010.
UNESCO mener at andelen syvåringer som ble innrullert i barneskolen steg fra 58 til 81
prosent i løpet av ti år på begynnelsen av 2000-tallet. Hva som har skjedd med denne
utviklingen under og etter pandemien er det vanskelig å si noe om.
I Gobous familie var skolegang forbeholdt brødrene hennes. Foreldrene hadde
ingen ambisjoner på hennes vegne, noe som hun syntes var urettferdig. Gobou visste at
hun hadde et godt hode. Hun var flink med tall drømte om å studere og få brukt kunnskapen sin til noe nyttig.

Flyktning

For 16 år siden måtte Gobou flykte fra hjemlandet sitt. Hun kom helt alene til et nytt
land som var kaldt og mørkt, og hvor ingen snakket språket hennes. Hun visste ingen ting om Norge på forhånd.
– Det første året her i Norge var veldig tøft, sier hun.
– Jeg var veldig mye alene og engstelig for fremtiden.
Etter to år på asylmottak fikk hun innvilget asylsøknaden og kom til Kristiansand.
Det var forventninger fra NAV om at hun skulle inn i norskopplæring og ut i jobb så fort som mulig, men Gobou var motivert for noe mer.
– Jeg hadde jo lyst til å ta utdanning! Den drømmen hadde ikke blitt borte i løpet av
de vanskelige årene, sier hun. Så, som 25-åring startet hun i mottaksklasse
for å ta hele grunnskolen. Det kunne vært flaut å være den eneste voksne i klassen,
men hun var fullt fokusert og motivert. Etterpå tok hun videregående skole på kveldstid, ved siden av å jobbe som renholdsarbeider.

Familie

I løpet av disse årene ble Gobou kjent med en mann fra Liberia, og etterhvert giftet de
seg. Han ga henne lov til å ta seg av familiens økonomi. Nå kunne hun sette opp regnskap og ha oversikt over alle utgifter og inntekter.
Hun elsket det, og merket raskt at dette var  noe hun var flink til. Etter fullført videregående søkte hun studieplass på Universitetet i Agder, men hun kom ikke inn. Hun ble gravid, og tok en pause i søkingen. Hun ble gravid på nytt, og utdannelse ble satt på vent. I fjor vår, nesten 40 år, med fem små barn fra nyfødt og opp til 10 år, hvorav et av
dem med spesielle behov, grep hun likevel muligheten. «Nå er dette min siste sjanse»,
tenkte hun. Gjennom Samordna opptak fant hun økonomi og administrasjon ved NLA
Høgskolen og satte det som sitt førstevalg. Og hun ble tatt inn.
– Det var en stor seier for meg, understreker hun. Endelig skulle hun begynne på
drømmestudiet. Men det er ikke enkelt å være fulltidsstudent
og fembarnsmamma. Og med en mann som jobber på plattform og er to uker
hjemme og to uker på jobb. I tillegg jobber hun fortsatt 50 prosent med renhold for å få
endene til å møtes for den store familien.
– Når han er hjemme er han både mamma og pappa. Jeg hadde ikke klart å studiene uten hans støtte, sier hun.

Det mest utfordrende med å være student er å sjonglere tiden, og hun har derfor
laget seg noen rutiner i hverdagen. Hun har fullt fokus på studiene når mannen er hjemme, og har måttet justere ned forventningene til seg selv når hun er alene. Når ungene er lagt om kvelden tar hun frem bøkene og jobber noen timer, før også hun må få sårt tiltrengt søvn.
– Jeg har jobbet mye. Statistikkemnet første semester var nesten umulig, men jeg
klarte det, sier hun fornøyd.

Liten forståelse

Hun har litt kontakt med familien i hjemlandet. 
– Min mor forstår fortsatt ikke hvorfor jeg velger å gjøre dette. Jo, det er mye jobb,
men jeg er så glad for at jeg har fulgt drømmen, selv om det er vanskelig, sier hun. Og
hun gleder seg til den dagen hun kan kalle seg regnskapsfører i en trygg jobb med ordnede forhold og faste kolleger.

Hun snakker varmt om medstudenter og ansatte på NLA.
– Det er så positivt med litt mindre miljø. Her har jeg lett tilgang til å kunne snakke med
lærerne, og vi kan stille spørsmål i undervisningen. Selv om jeg har en annen livssituasjon enn mange av de andre i klassen min, så føler jeg at vi har fått en god tone og kan snakke både om livet og studiene.