Nyhetsbrev mai - opplysningsmann og gründer

Hans Nielsen Hauge (1771-1824) har satt så dype spor etter seg i norsk historie at det er all grunn til å feire 250 år siden han ble født. Vi kan møte ham gjennom hans forkynnelse slik dette er formidlet gjennom hans etterlatte skrifter. Vi kan møte ham som nettverksbygger og gründer.  Mulighetene er mange og Hauge er mangfoldig og også fylt av motsetninger. I det følgende skal vi særlig fokusere på hans innsats som opplysningsmann og gründer. For oversiktens skyld kan vi dele hans liv inn i fire deler:

(1) 1771-1796

Denne del rommer hans liv fra barndom og ungdom frem til det åndelige gjennombrudd 5. april 1796. Disse 25 årene er grunnleggende for å forstå Hauge, hva han hadde med seg av kunnskap og erfaring.

(2) 1776-1804

Denne del rommer hans aktive tid som omreisende vekkelsespredikant og opplysningsmann, frem til han ble fengslet høsten 1804.

(3) 1804-1814

Denne delen rommer fengselstiden. Han satte ikke i fengsel hele tiden, men han ble arrestert i 1804 og fikk den endelige dom i rettsaken mot ham 10 år senere,  i 1814.

(4) 1814-1824

Denne siste del rommer en tid etter dommen, da Hauge vender tilbake til bondeyrket, først på Bakke gård og senere Bredtvet gård. Helsen sviktet gjennom fengselsoppholdet, og han kunne derfor ikke gjenoppta reisevirksomheten, men fungerte mer som en stasjonær leder gjennom brev og besøk av sine mange venner.

Hauge som bonde

Mange som har med rette pekt på Hauges store betydning som industriell gründer. I sin tid var han utvilsomt den mest betydningsfulle. Men dette er ikke hele historien om hans næringsvirksomhet. Han startet som bonde og endte som bonde. Gjennom hele oppveksten var det gårdsarbeidet som stod i sentrum. Når han senere reiste omkring som predikant deltok han også flittig i gårdsarbeidet der han kom. I denne sammenheng var han en sann opplysningsmann, en slags omreisende lærer i gårdsdrift. Men hvordan og hvorfor ble han så industriell gründer og kjøpmann?

Hauge som forlagsmann

Allerede etter konfirmasjon begynte Hauge forsiktig med kjøp og salg. I 1796 hadde han opparbeidet seg en kapital på 300 Rd, en betydelig sum for en bondesønn. Etter det åndelige gjennombrudd i 1796 så han nokså negativt på denne handelsvirksomheten. Handelsmannen Hauge forlot derfor handelen og ble vekkelsespredikant. Pengene han hadde tjent ble på sett og vis renvasket gjennom den nye virksomhet.

 Igjen må vi gå litt forsiktig frem. Det var ikke i første rekke forfatter og forlegger Hauge ble. Dette var heller en form for støttende virksomhet til hans egentlige gjerning som predikant.  Han skrev ned sitt budskap og brukte sine oppsparte midler til å finansiere trykkingen. Han solgte og delte ut sine trykksakene sine mens han reiste omkring og fokynte. Dette ble imidlertid etter hvert begynnelsen på hans etter hvert omfattende næringsvirksomhet.

Første etappe i denne utviklingen var å kunne levere ferdige trykksaker. Han skrev og fikk sine tekster trykket. Så skulle disse trykksakene bindes inn og distribueres. Allerede fra starten av lærte han seg å binde inn bøker selv. Dermed var han i gang. Fire år senere tok han neste skritt, nemlig å produsere papir. Under sitt opphold i Danmark i 1800 hadde han sett hvordan papirproduksjonen foregikk. Vel hjemme igjen fant han en medarbeider med teknisk innsikt, Cornelius Corneliussen. Eiker mølle be bygget og papirproduksjonen startet opp.  Ikke lenge etter var også de første haugianske trykkeriene i gang. Dermed hadde Hauge og haugianerne på plass hele apparatet som skulle til, fra manuskript til ferdig trykksak, og dessuten vennene som et effektivt distribusjonsnettverk.

Det er ikke enkelt å tegne et presist bilde av hvilket omfang denne virksomheten hadde. Det er både avhengig av opplagstall og forholdet mellom bøker og mindre trykksaker. Mitt forslag er i tråd med en UNESCO-definisjon at vi setter en grense ved 49 sider eller mer for bok. Av totalt vel 30 trykksaker kan da ca 12 regnes som bøker. Resten er trykksaker helt ned til et par sider. De fleste trykksakene kom i flere opplag på opptil 5000 eksemplarer. Uansett er dette ganske mye i sin tid med en samlet befolkning på i underkant av 900.000. Det var ikke uvanlig at bønder kunne skrive og ville ha det de skrev trykket, men omfanget og distribusjonen Hauge stod for var uvanlig.

Det er rimelig å anta at denne virksomheten hadde betydning for den norske lese- og skrivekulturen, men det var mer en forsterking av det som tradisjonelt var der, enn noe nytt. I Hauges egen familie var det både en etablert lesekultur og skrivekyndighet. De leste bibeltekster, postilleprekener og annen oppbyggelig litteratur. Salmebok og katekismeforklaring var en del av hjemmets bibliotek. Dette biblioteket var ikke stort, men velbrukt. Og i alle fall var broren, lensmannen Ole Nielsen Hauge, skrivekyndig. Han renskrev også de første manuskriptene.

Denne lese- og skrivekulturen bidrog haugianerne til, men den var mange steder i landet godt utviklet lenge før Hauge, og for den saks skyld også før opprettelsen av allmueskolen i 1739. Slik var denne kulturen like mye en forutsetning for- som et resultat av Hauges virksomhet.

Hauge som gründer og kjøpmann

Det jeg har pekt på så langt ligger alt innenfor disse to hovedlinjene i Hauges virksomhet, gårdsdrift og forkynnervirksomhet. Idet vi møter Hauge i Strusshamn 1804 er det en helt annen virksomhet det er tale om. Hauge hadde under stor tvil og mot vennenes råd tatt kjøpmannskap i Bergen sommeren 1801. I sine beretninger fra 1817 forteller Hauge at han på denne tiden fikk mer og mer interesse for fabrikker og industri. For å få dette til krevdes det imidlertid mer penger fra hans side enn det avkastning av boksalget kunne gi. Dersom man derimot kunne lykkes med handel, kunne man raskere skaffe kapital. Men dette var en farlig vei å gå. Hauge skriver: ”de fleste av mine bekjendte og fortrolige Venner, som jeg raadførte mig med i denne Gjenstand, forestillede, at saadant ville betage vort aandelige Sind, og indvikle os i Verden igjen …”. Hauge var ikke uenig. Han kunne vise til Siraks visdom som formanende sier at det er ”… vanskelig for en Kjøbmand at holdes retfærdig eller vogte sig for Svig …”. Hauge trøstet seg med at om det var vanskelig så sa Sirak ikke at det var ”umulig”. Hauge fikk da også oppleve at det var forskjell på å handle med venner han kunne stole på og de som ikke holdt samme moralske standard. I 1804 var han allerede i en krevende finansiell situasjon. På toppen av  dette kjøpte han fregatten Christiane Margaretha som viste seg å bli et rent tapsprosjekt. I dette tilfellet ble han grundig lurt og måtte ta tapet sammen med sine venner.

Å bli gründer og kjøpmann var en tydelig kursendring for hele Hauges virksomhet. Han forlot ikke sitt kall, å forkynne til omvendelse og et nytt liv, men det var kommet noe nytt til, som isolert sett ikke var en del av det prosjektet han startet på etter 1796. Samtidig er det tydelig at også dette føyde seg inn i en videre forståelse av hans misjon, gjennom ærlig arbeid også å skape et overskudd som kunne bidra til et bedre liv for hans venner.

Hauge i Strusshamn 1804

Det konkrete utgangspunktet og målet for denne vandring gjennom Hauges liv er hans  virksomhet i Strusshamn. Dette var ett av de industriprosjektene han drev frem siste gang han var i Bergen. Avslutningsvis skal vi se nærmere på dette som et eksempel på en haugiansk virksomhet.

Der er det reist et minnesmerke på stedet med følgende tekst:

Hans Nielsen Hauge bygget mølle i Strusshamn i 1804

Dette er en sannhet med noen modifikasjoner. Det er nok riktig å si at det var Hauge som drev dette frem. Han så mulighetene, var strategen og hadde kraften til å gjennomføre prosjektet. Men det var ikke Hauge som satte arbeidet i gang og det var heller ikke han som fullførte det. Det som skjedde var at han etter en del om og men fikk noen av sine venner til å kjøpe stedet med en allerede påbegynt mølle. Eieren var kjøpmannen Ernst Meyer fra Bergen. Hauge ordnet det videre slik at hans venn, møllemester Cornelius Corneliussen, kom over fra Eiker mølle og fikk jobben gjort. Det var han som var den kyndige mekaniker. Så skulle man tro at det også ble etablert et lokalt vennesamfunn  på stedet slik som i Eiker. Det ble det i en viss forstand, men det var en sammensatt gruppe. På den finansielle side stod Hauges svoger, bøkkermester Johan Nicolai Loose, sentralt. Hauge ble jo fengslet samme året og dermed satt ut av spill. Loose døde allerede i 1809, men vennene slapp ikke prosjektet.

De første 10 årene var det imidlertid store endringer blant eiere og långivere.  I det praktiske arbeider var det, som nevnt møllermester Corneliussen som stod for arbeidet. Blant de andre tilreisende haugianerne finner vi blant annet den 18 år gamle lekpredikanten, Karen Olsdatter, fra Hemsedal og Hauges yngre bror Jens. Det var altså én gruppe haugianere som stod for det finansielle og en annen gruppe som stod for det praktiske. Noen bodde i Bergen og noen i Strusshamn, og Hauge selv var fengslet.

Første gang jeg så nærmere på dette prosjektet måtte jeg erkjenne at dette ikke hadde noe annet med Strusshamn å gjøre enn at gården og møllen lå akkurat der.  Prosjektet som sådant og nærheten til Bergen var langt viktigere enn strilelandet. Når Hauge skriver om strilene i 1817 er det ikke særlig oppløftende. En stor del av strilene ”levede næsten som halve Dyr i en naturlig Raaheds Tilstand”, skriver han. Blant disse fant han ”alt for liden Eftertanke og Lyst til at dyrke enten sin Jord, Hjerte eller Forstand”. På strilelandet var det åpenbart ikke mye å hente. Konklusjonen skulle dermed være gitt. Ved en senere anledning gikk jeg gjennom noen årganger med nattverdprotokoller. Der dukket også de kjente haugianerne fra Strusshamn opp. De gikk sammen til nattverd to ganger i året slik det var vanlig. Så ser jeg at det helt regelmessig var to til sammen med de haugianerne jeg kjente fra før. Det var Ole og Sivert, begge striler. Sivert var husmann som ernærte seg av litt jordbruk og fiske. Ole var i en alder av 40 år fortsatt dreng. Også disse to hørte åpenbart til vennesamfunnet i Strusshamn. Dette er et eksempel på at om prosjektet var aldri så fokusert på mølledriften, og tilsynelatende avgrenset til denne, så var og ble de haugianere som ikke var seg selv nok. De hadde et klart blikk for de som trengte et bedre liv.

Utblikk

Det er vanskelig å fastslå hvilken betydning etableringen av mølledriften og vennesamfunnet i Strusshamn har hatt for utviklingen av Strusshamn og Askøy.

Arven etter de gamle haugianerne smeltet i løpet av 1800-tallet sammen med nye impulser, som etter hvert omdannet det hele. Mot midte av 1800-tallet er endringene så store at vi ikke uten videre kan tale om haugianere lenger. Kristendomsforståelsen var blitt lysere og lettere. Det botstunge alvoret i vennesamfunnene var de fleste stedene avløst og erstatter av misjonsforeningenes direkte forkynnelse: ”Kom som du er, kom i dag, kom nå!” De gamle haugianerne som observerte endringen kalte dette ”billig nåde”. En forening er også noe annet enn et vennesamfunn.  Foreningene fører nok noe av det haugianske videre på sin måte, men det er samtidig også noe nytt, både internasjonalt og nasjonalt. I Strusshamn ble det stiftet en misjonsforening i 1847. Med denne saken gikk det smått og hele foreningsvirksomheten holdt på å dø ut. I 1866 kom det imidlertid i gang ny misjonsvirksomhet  flere steder, i stor grad også Askøy. Industristedet Strusshamn endret også karakter ettersom tiden gikk. I dag er det gamle industristedet museum og kultursenter.

Ved et jubileum som dette er det stor fare for både forenklinger og mytedannelser. Hauge var ikke alene. Haugianerne ble etter hvert mange. Hauge kan slett ikke forståes som en baute som med ett slag ble ferdigstilt i 1796. Han var på mange måter en mann i endring. Ettertidens mange Hauge-bilder er ikke alle like godt forankret i den historiske Hans Nielsen Hauge. Haugejubileene har både tjent til å oppildne entusiaster av forskjellig karakter og utfordret forskerne. Noen vil først og fremst forvalte Hauge-arven aktivt inn i vår egen tid. Andre bidrar i større grad til at Hauge vender tilbake til sin egen tid. Dette kan lett skape kontroverser, men det er samtidig et fruktbart utgangspunkt for en samtale om hvordan vi bruker historien og hva vil med slike prosjekter.