Kjærlighetserklæring til kroppen
Tenk om vi, unge som voksne, i stedet for å fokusere så mye på hvordan kroppene våre ser ut, og hvordan vi føler og lærer at de burde se ut, heller konsentrerte oss mer om hva denne vidunderlige kroppen vår lar oss få gjøre? Kroppen min er meg, og jeg lever livet mitt i den. Så takknemlig jeg er for det!
Den kroppen som, helt i starten, ligger umerkelig stille i livmoren og bare vokser. Helt til man får høre hjerteslagene som trommer virvelvinder inn i ultralydapparatet. Det er liv! Den kroppen som flytter mageskinn og testkjører urinblærer når den slår kollbøtte i mors mage. Som et resultat av to andre menneskers og kroppers lidenskap. Et under!
Den kroppen, rødsprengt og naken, nyfødt, med spedbarnets første, prøvende skrik som lager festspill i andres ører. Den kroppen som søker nærhet, som trenger hjelp til alt, og samtidig gir så mye tilbake. Så liten, så vakker. Som søker blikket ditt, og så, etter ganske kort tid, kan gjengjelde det vakreste som finnes. Smilet!
Den kroppen som skal oppdage verden med alle sanser. Smake på den, karre seg ut i den. Går det an å se en ettårig stabbe omkring uten å bli glad? Og før du vet ordet av det, så har den lille kroppen jammen begynt å sette ord på verden også. Spør. Og spør igjen. - Hvorfor? Det gir mening.
Så vokser den, kroppen. Gjennom trassalder etter trassalder, med følelser, pågangsmot, nederlag og oppturer. Som solist og lagspiller. Kastes inn i en forrykende hormontornado, og kommer ut igjen som ung voksen.
Og uansett hvordan den ser ut og er, om den fyller alle «normalkriterier» eller om det skorter litt både her og der, eller om den er et kromosom rikere enn de fleste andre, så er den trolig det mest fantastiske som finnes. Hver og en av kroppene våre. Unik. Fantastisk.
En kropp som kan fylles med adrenalin, melkesyre og hjertepump, som tar deg opp i lufta og ned i vannet om du vil, for så å by på hvilepuls og sjelefred kort tid etter – om du lar den. En kropp som kan styre en elektrisk rullestol med øynene. En kropp som kan støtte seg til rullatoren om det trengs. I bevegelse. Med retning.
Tankene dine kan føde muligheter. Gjennom språket sparrer de med andre på jakt etter gode løsninger. Skaper.
Hjernen din kan i løpet av brøkdelen av et sekund sende deg årevis og milevis tilbake av en duft som kommer uanmeldt og vekker gode minner, skape begeistring over matlukta som brer seg nesten umerkelig fra gryta og helt til ytterdøra når du åpner den. Nesen gjenkjenner den søte lukta av høst i skogen og lar seg pirre av den berusende følelsen av en deilig parfyme på noen du liker godt. Lukt!
Ørene dine kan lytte til et annet menneskes sovende, rolige pust eller snorking som nesten slår ut på Richters skala, endre sinnsstemningen din alt etter hva slags musikk du lytter til, sense en lett skjelving i en stemme som straks brister, nyte rungende, livsbejaende latter og morgenfuglenes hilsen av en ny dag. Hør!
Øynene dine kan helt intuitivt lese andre kroppers språk der all verdens talespråk måtte komme til kort, nyte alt det vakre i hele det menneskelige øyets fargeskala på jord og himmel samtidig som de kan ta inn de aller verste grusomheter. Se!
I munnen din, på tunga di, sitter en hel hærskare av smaksløker som lynkjapt lar deg skjønne om du får i deg søtt eller salt, sterkt eller surt, farlig eller godt. Lar deg smake sommer i halvfast form fra solvarme jordbær, chiliens flammende fyrverkeri og sitronens stramme rykk bak i kjevemuskulaturen. Leppene dine lar deg dele intens lidenskap og plassere små, yndige kjærlighetstegn på dem du er glad i. Smak! Kyss!
Huden din, kroppens største organ. Fra silkemyk, deilig babyhud til skrukkete rynker stu i stu. Som lar deg kjenne frysninger, varmen når du er febersyk, andres berøringer, den myke halen til en katt som stryker seg inntil beina dine. Føl!
Og så hånda di, da. Den som du kan legge på en annens skulder, lar deg holde en annens hånd i din, som kan tørke en tåre fra et ansikt som trenger det. Kanskje er den vårt fineste omsorgsverktøy?
Dette, og så mye, mye mer. Denne kroppen. Som eldes, som noen ganger er syk og gjør vondt. Der det blir stadig flere tegn på liv. På smil som har bredt seg ut. Bekymringer som har gnagd. År som var. Liv akkumulert. Noen ganger, og alltid til slutt, døende. Som igjen kanskje trenger hjelp til alt. Og likevel, alltid, har gitt så mye tilbake.
La oss omfavne kroppen vår. Elske den. Minne hverandre på akkurat hvor vidunderlig den er – uansett hvor vi befinner oss i livets sirkel.