Albertine og fortelleren. Om det etiske hos Proust
Denne oppgaven dreier seg om Albertine, en av de kvinnelige protagonistene i Marcel Prousts (1871- 1922) À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid) (1913-1927). Albertine-figuren har generelt vært gjenstand for lite oppmerksomhet i litteraturen skrevet om Prousts roman. En nærlesning av La Recherche viser imidlertid at hun spiller en sentral rolle for forståelsen av dette verket, og da særlig med hensyn til dets etiske dimensjon. Jeg har latt meg inspirere av den fransk-litauiske moralfilosofen Emmanuel Lévinas' (1906-1995) og den amerikanske moralfilosofen Martha Craven Nussbaums (1947-) analyser, og i forlengelsen av disse lesningene anser jeg Albertine for å være en viktig nøkkel til forståelsen av det etiske potensialet i Proust tekst. I mitt arbeid fokuserer jeg først og fremst på forholdet mellom Albertine og fortelleren, slik det framstår i La Prisonnière (Fangen) (1923) og i Albertine disparue (Uten Albertine) (1925). Fortelleren er Prousts protagonist og Albertines kjæreste, men også hennes «fangevokter». Han holder henne fengslet i sin parisiske leilighet, overvåker hennes minste bevegelser og påstår at hun er en notorisk løgner og bedrager. Måten fortelleren behandler Albertine på - og måten han forteller om henne på - er etisk problematisk, og har følgelig vært gjenstand for nokså hard kritikk i deler av resepsjonen. Flere av de forskerne jeg refererer til, retter særlig kritikk mot det de betegner som fortellerens narsissistiske og solipsistiske verdensbilde. Den kritikken som rettes mot teksten i disse studiene, finnes imidlertid allerede hos Proust. Dette viser jeg delvis gjennom en intertekstuell sammenligning av Prousts tekst og Abbé Prévosts (1697-1763) roman Manon Lescaut (1731; 1752). Ved å rette et oppmerksomt blikk mot Albertine, så vel som et kritisk blikk mot fortelleren, forsøker jeg å klargjøre hvordan Prousts tekst kritiserer sin egen forteller. Albertine er i dette henseende svært viktig. I Prousts kjærlighetshistorie kommer de fatale konsekvensene av fortellerens solipsisme tydelig fram, men opplevelsen av å elske framprovoserer samtidig en forandring i hans holdning til Albertine og til sine omgivelser generelt: Sakte, men sikkert lærer fortellerens seg å se den andres autonomi og subjektivitet.
Publisert i 2013
Les artikkelen her