Inkludering i møte med utfordrende atferd
Til tross for at inkludering i lang tid har stått som en sentral verdi innenfor opplæringssektoren nasjonalt og internasjonalt, strever skoler over hele verden med å omsette idealet til praksis. I møte med utfordrende atferd kommer dilemmaene knyttet til inkludering særlig til uttrykk. Lærere opplever å komme i et krysspress der de blant annet må balansere hensynet til den enkelte elev opp imot fellesskapet, og faglig utvikling opp imot sosial utvikling. I den første artikkelen er det gjennomført et litteraturreview der hensikten har vært å få innsikt og oversikt over feltet som prosjektet plasserer seg i. I tillegg har målet vært å danne utgangspunkt for den kummulative forskningsprosessen avhandlingen støtter seg til. Artikkelen viser at mange lærere forklare elevenes atferd med utgangspunkt i individorienterte forklaringsmodeller. Faren med en slik tilnærming er at elever som utfordrer med sin atferd blir vurdert til å mangle de egenskapene eller ferdighetene som skal til for å ta del i fellesskapet. Når årsaken til den utfordrende atferden i stor grad blir lagt til elevene, kan dette resultere i en praksis som innebærer at elevene tas ut av fellesskapet i påvente av at de skal tilegne seg de nødvendige egenskapene og ferdighetene, eller for den saks skyld «til de bestemmer seg for å tilpasse seg krav og forventinger». Samtidig viser artikkelen at det er store forskjeller mellom skoler med tanke på hvordan de evner å møte utfordrende atferd. Skoler som i større grad lykkes med en inkluderende praksis i møte med utfordrende atferd, ser ut til å støtte seg til relasjonelle forklaringsmodeller og har i tillegg utviklet det som kan kalles et inkluderende ethos. En slik ethos innebærer en kultur ved skolen der de ansatte tar ansvar og har mestringstro knyttet til det å møte hele elevmangfoldet på en god måte. Ledelsen ved skolen har en stentral rolle i denne prosessen, spesielt med tanke på det å legge til rette for utforskende og kritisk refleksjon i det profesjonsfaglige fellesskapet. Den andre artikkelen søker å belyse hvorvidt og eventuelt hvordan lærernes forklaringsmodeller påvirker arbeidet med utvikling av en inkluderende praksis. Artikkelen viser at lærerne særlig vektlegger deltakelse i fellesskapet, samt faglig og sosial mestring i sin forståelse av inkluderingsbegrepet. Noen ganger kan deltakelse i fellesskapet og faglig og sosial mestring komme i konflikt, og lærerne må derfor balansere ulike dilemmaer samtidig som de kontinuerlig må vurdere hva som er etisk og klokt i den unike pedagogiske situasjonen. Når lærerne uttrykker at segregerte undervisningsformer har sin plass innenfor rammen av en inkluderende praksis, understrekes det at dette ikke må gå på bekostning av at elevene føler seg som en del av et større fellesskap. Artikkelen viser at det å være positiv til segregert undervisning er positivt korrelert med individorienterte forklaringsmodeller og negativt korrelert med forklaringsmodeller som vektlegger kontekstuelle forhold knyttet til undervisningen, læreren eller skolen. Lærernes pedagogiske skjønn, og evnen til å ta i bruk dette skjønnet i stressede situasjoner, viser seg å være helt sentralt i arbeidet med en inkluderende praksis. Fokus på denne form for kompetanseutvikling ser likevel ut til å være nesten fraværende i lærerutdanningen og i profesjonsfelleskapet på mange skoler. Artikkel 3 tar utgangspunkt i at utvikling av inkluderende praksis forutsetter et profesjonsfalgig fellesskap der en utfordrer egen, kollegers og skolens eksisterende praksis. Funnene tyder på at mange lærere strever med å finne en god balanse mellom det å støtte kolleger emosjonelt, og det å stille utforskende spørsmål til kollegenes praksis. I frykt for å fremstå som bedrevitende og i frykt for å såre kolleger, vegrer mange seg for å å gå inn i denne type prosesser, selv når de observerer at kolleger i sin samhandling med elevene fremprovoserer utfordrende atferd. I et profesjonsutviklingsperspektiv vitner det om et uutnyttet læringspotensial. I tillegg er denne vegringen også problematisk rent etisk. Skoler som praktiserer systematisk kollegaveiledning, ser ut til å lykkes bedre med å skape en kultur som er preget av profesjonalitet og psykologisk trygghet. Nettopp denne kombinasjonen ser ut til å være avgjørende dersom en skal lykkes med å utvikle et profesjonsfaglig fellesskap der en stiller vanskelige, men nødvendige, spørsmål som utfordrer den eksisterende virkelighetsoppfatningen. Oppsummert viser forskningen at skoler gjennom visjoner, handlingsplaner og undervisningsaktiviteter, til en viss grad kan legge til rette for en inkluderende praksis. Men, når lærere i løpet av en 45 minutters undervisningsøkt forventes å ta ca. 200 små og store beslutninger, viser dette at realisering av en inkluderende praksis til syvende og sist avhenger av lærerens evne til å ta kloke, etiske valg i møte med det uforutsigbare. Mye står og faller på lærerens pedagogiske skjønn, som igjen støtter seg til lærernes virkelighetsoppfatning knyttet til både inkludering som begrep, og utfordrende atferd som fenomen. Spørsmålet er derfor hvordan det profesjonsfaglige fellesskapet på skolen kan bidra til utvikling av lærerens pedagogiske skjønn gjennom å bevisstgjøre, utforske og utfordre lærernes virkelighetsoppfatninger.
Publisert i 2023
Les artikkelen her