Rom for barns ideer: En a/r/tografisk utforskning av samskapende prosesser i barnehagen
I denne avhandlingen utforsker jeg samskapende prosesser mellom barn og barnehagepersonalet, med hovedvekt på barns deltakelse og uttrykk i samspill med rom, materialer og objekter. Den overordnede problemstillingen for studien er: Hvilken betydning kan samskapende prosesser ha for barn og personalet i utforskning og eksperimentering med rom, materialer og objekter i barnehagen?
Formålet med avhandlingen er å utforske hvordan ulike deltakerformer kan fremme barns medskaping sammen med personalet, og gi nye perspektiver på kunnskapsutvikling i barnehagen. Studien søker gjennom praktiske og kunstneriske tilnærminger å berike pedagogisk praksis og åpne for alternative metoder, særlig knyttet til barnehagens rom og lekemiljø. Metodologisk er studien kvalitativt forankret, og posisjonerer seg etter hvert innenfor et a/r/tografisk landskap. Studien er plassert i et tverrfaglig forskningsfelt og inkluderer kunstfaglige, deriblant dramafaglige, perspektiver. I perioden 2019–2024 gjennomførte jeg intervensjoner i fem norske barnehager. Det empiriske materialet består av transkriberte fokusgruppeintervju, intervju, videoopptak, fotografier, deltakende observasjon og en forskerdagbok, og involverer om lag 300 barn og voksne. Avhandlingen inneholder en kappe og tre delstudier, samt en pilotstudie fra 2017. Hver delstudie utgjør en selvstendig enhet og har resultert i tre vitenskapelige artikler, som samlet belyser ulike aspekter av studien. Samtidig knyttes de tett sammen gjennom et felles fokus på samskapende prosesser, utforskende praksiser og kroppslig deltakelse i barnehagen. Det teoretiske rammeverket bygger på kroppsfenomenologi med utgangspunkt i Merleau-Pontys (1945/1994) perspektiver som vektlegger hvordan erfaring og mening skapes gjennom kroppens samspill med omverdenen. Dette teoretiske grunnlaget suppleres av blant annet Gadamers (1990/2010) lekfilosofi og Deleuze og Guattaris (1987) rhizomatiske prosesstenkning, i kombinasjon med kunstpedagogiske og dramafaglige perspektiver som understøtter studiens fokus på kropp, improvisasjon og skapende handling.
Sentrale funn viser at samskapende prosesser kan fremme mer likeverdige situasjoner for barn og personalet i barnehagen, og bidra til å utfordre etablerte voksen–barn-hierarkier. Når personalet deltar aktivt og eksperimenterer sammen med barna i utforskning av rom, materialer og objekter, utjevnes hierarkier og barn får større handlingsrom. Studien viser hvordan en bevegelse fra faste og strukturerte praksiser mot en mer utforskende og eksperimenterende praksis skaper engasjement hos både barn og personalet. Personalets evne til å observere, følge og bygge videre på barnas initiativer og uttrykk fremstår som avgjørende for å fremme barn som medskapere. Et sentralt funn er betydningen av å følge barns idéspor – små, men meningsbærende tegn i barns lek, kroppslige handlinger og uttrykk – som kan gi retning og fremdrift i samskapende prosesser. Et annet vesentlig funn er at personalet selv motiveres og inspireres av barnas entusiasme i skapende og kreative prosesser, noe som understreker betydningen av personalets bevisste og kroppslige tilstedeværelse i samskapende arbeid. Kroppslige møtepunkter mellom barn og voksne viser seg å være en forutsetning for å kunne oppfatte, tolke og respondere på barns initiativer. Palettmodellen, som er utviklet og videreutviklet gjennom studien, fremstår som et sentralt funn og et verktøy for å igangsette, gjennomføre og reflektere over samskapende praksiser i barnehagen. Studiens funn viser også hvordan en kollektiv delingskultur i personalgruppen, der hele personalet deltar, styrker kvaliteten i det pedagogiske arbeidet. Studien viser at barn ikke bare deltar, men også skaper meningsfulle opplevelser for hverandre når personalet legger til rette for eksperimentering og gjensidig lytting. Avhandlingen gir dermed ny kunnskap om hvordan samskapende prosesser kan bidra til mer gjensidige og likeverdige relasjoner mellom barn og voksne, og hvordan slike prosesser kan forskyve etablerte maktforhold på måter som tidligere studier i begrenset grad har belyst. Samtidig synliggjør studien hvordan sterk vektlegging av strukturelle prioriteringer og rutiner kan begrense barns handlingsrom og kreative utfoldelse.
Ved å utforske dynamikken mellom tradisjon og innovasjon åpner avhandlingen for nye mulighetsrom for pedagogisk utvikling. Avhandlingens praksisnære forskningsdesign bidrar med ny forståelse av hvordan samskaping som metodikk gir tilgang til kunnskap som ellers ikke blir synlig i mer tradisjonelle forskningsformer. Palettmodellen fremstår her som et overførbart kunnskapsbidrag som både tydeliggjør barn som medskapere og støtter samskapende praksiser, med relevans for både barnehagefeltet og barnehagelærerutdanningen. Resultatene peker også på behovet for videre politiske og utdanningsfaglige initiativer som styrker estetiske fag og samskapende metoder.
Formålet med avhandlingen er å utforske hvordan ulike deltakerformer kan fremme barns medskaping sammen med personalet, og gi nye perspektiver på kunnskapsutvikling i barnehagen. Studien søker gjennom praktiske og kunstneriske tilnærminger å berike pedagogisk praksis og åpne for alternative metoder, særlig knyttet til barnehagens rom og lekemiljø. Metodologisk er studien kvalitativt forankret, og posisjonerer seg etter hvert innenfor et a/r/tografisk landskap. Studien er plassert i et tverrfaglig forskningsfelt og inkluderer kunstfaglige, deriblant dramafaglige, perspektiver. I perioden 2019–2024 gjennomførte jeg intervensjoner i fem norske barnehager. Det empiriske materialet består av transkriberte fokusgruppeintervju, intervju, videoopptak, fotografier, deltakende observasjon og en forskerdagbok, og involverer om lag 300 barn og voksne. Avhandlingen inneholder en kappe og tre delstudier, samt en pilotstudie fra 2017. Hver delstudie utgjør en selvstendig enhet og har resultert i tre vitenskapelige artikler, som samlet belyser ulike aspekter av studien. Samtidig knyttes de tett sammen gjennom et felles fokus på samskapende prosesser, utforskende praksiser og kroppslig deltakelse i barnehagen. Det teoretiske rammeverket bygger på kroppsfenomenologi med utgangspunkt i Merleau-Pontys (1945/1994) perspektiver som vektlegger hvordan erfaring og mening skapes gjennom kroppens samspill med omverdenen. Dette teoretiske grunnlaget suppleres av blant annet Gadamers (1990/2010) lekfilosofi og Deleuze og Guattaris (1987) rhizomatiske prosesstenkning, i kombinasjon med kunstpedagogiske og dramafaglige perspektiver som understøtter studiens fokus på kropp, improvisasjon og skapende handling.
Sentrale funn viser at samskapende prosesser kan fremme mer likeverdige situasjoner for barn og personalet i barnehagen, og bidra til å utfordre etablerte voksen–barn-hierarkier. Når personalet deltar aktivt og eksperimenterer sammen med barna i utforskning av rom, materialer og objekter, utjevnes hierarkier og barn får større handlingsrom. Studien viser hvordan en bevegelse fra faste og strukturerte praksiser mot en mer utforskende og eksperimenterende praksis skaper engasjement hos både barn og personalet. Personalets evne til å observere, følge og bygge videre på barnas initiativer og uttrykk fremstår som avgjørende for å fremme barn som medskapere. Et sentralt funn er betydningen av å følge barns idéspor – små, men meningsbærende tegn i barns lek, kroppslige handlinger og uttrykk – som kan gi retning og fremdrift i samskapende prosesser. Et annet vesentlig funn er at personalet selv motiveres og inspireres av barnas entusiasme i skapende og kreative prosesser, noe som understreker betydningen av personalets bevisste og kroppslige tilstedeværelse i samskapende arbeid. Kroppslige møtepunkter mellom barn og voksne viser seg å være en forutsetning for å kunne oppfatte, tolke og respondere på barns initiativer. Palettmodellen, som er utviklet og videreutviklet gjennom studien, fremstår som et sentralt funn og et verktøy for å igangsette, gjennomføre og reflektere over samskapende praksiser i barnehagen. Studiens funn viser også hvordan en kollektiv delingskultur i personalgruppen, der hele personalet deltar, styrker kvaliteten i det pedagogiske arbeidet. Studien viser at barn ikke bare deltar, men også skaper meningsfulle opplevelser for hverandre når personalet legger til rette for eksperimentering og gjensidig lytting. Avhandlingen gir dermed ny kunnskap om hvordan samskapende prosesser kan bidra til mer gjensidige og likeverdige relasjoner mellom barn og voksne, og hvordan slike prosesser kan forskyve etablerte maktforhold på måter som tidligere studier i begrenset grad har belyst. Samtidig synliggjør studien hvordan sterk vektlegging av strukturelle prioriteringer og rutiner kan begrense barns handlingsrom og kreative utfoldelse.
Ved å utforske dynamikken mellom tradisjon og innovasjon åpner avhandlingen for nye mulighetsrom for pedagogisk utvikling. Avhandlingens praksisnære forskningsdesign bidrar med ny forståelse av hvordan samskaping som metodikk gir tilgang til kunnskap som ellers ikke blir synlig i mer tradisjonelle forskningsformer. Palettmodellen fremstår her som et overførbart kunnskapsbidrag som både tydeliggjør barn som medskapere og støtter samskapende praksiser, med relevans for både barnehagefeltet og barnehagelærerutdanningen. Resultatene peker også på behovet for videre politiske og utdanningsfaglige initiativer som styrker estetiske fag og samskapende metoder.
Publisert i 2026
Les artikkelen her