På sporet av et personlig uttrykk

Å lete etter noe innenfra

Store lerreter står lent mot veggene. Spor av maling ligger igjen på gulvet og hendene bærer preg av mange timer i atelieret. For Irene Fanebust Eknes handler kunst ikke bare om teknikk eller motiv, men om å finne fram til noe som oppleves sant.

I et treårig FoU-prosjekt har hun undersøkt hvordan en skapende prosess utvikler seg, og hvordan et personlig uttrykk kan vokse frem innenfra gjennom arbeid, motstand og erfaring. Underveis dokumenterte hun arbeidet sitt gjennom loggbøker, videoopptak og refleksjonsnotater. Prosjektet resulterte senere i en fagartikkel og en modell hun i dag bruker i undervisningen ved NLA.

– Jeg ønsket å undersøke hvordan vi kan uttrykke noe som kommer innenfra. Ikke bare tegne det vi ser, men forsøke å få fram indre bilder og erfaringer, forteller hun.

Mange av bildene springer ut fra erindringer og minner fra oppveksten i Austevoll. Naturen, stemningene og opplevelsene fra barndommen har satt spor som stadig vender tilbake i arbeidet hennes.

– Enkelte bilder og minner har festet seg veldig sterkt. Jeg tror flyttingen gjorde at disse erfaringene ble tydeligere for meg.

Da prosessen ble en utstilling

I starten av prosjektet arbeidet hun mer intuitivt og abstrakt. Etter hvert ble uttrykket mer figurativt, og mennesker fikk større plass i bildene. Likevel er det den første fasen hun ofte vender tilbake til når hun ser på prosessen i ettertid.

– Det var kanskje der det lå mest følelser. Bildene var mindre tydelige, men samtidig friere, minnes hun.

Under koronapandemien åpnet hun atelieret sitt for publikum gjennom en prosessutstilling. Besøkende kunne komme inn, stille spørsmål og skrive kommentarer mens hun arbeidet videre på bildene.

– Det ble en veldig spesiell opplevelse. Folk skrev ting som berørte dem, og det påvirket også prosessen min. Kanskje litt for mye noen ganger, erkjenner hun.

Motstand som drivkraft

Gjennom arbeidet oppdaget Irene hvor avgjørende motstand er i kreative prosesser.

– Hvis jeg står fast, må jeg gjøre et brudd. Jeg kan snu lerretet, male over noe eller starte et helt annet sted. Motstanden er viktig. Hvis alt flyter for lett, kommer jeg ofte ikke dypt nok.

Hun forteller om et bilde der hun lenge forsøkte å arbeide figurativt uten å komme videre.

– Jeg hadde jobbet og strevd med det lenge. Til slutt malte jeg over store deler av bildet og begynte å arbeide mer med hender og bevegelser. Da kom uttrykket fram.

Under deler av prosjektet brukte hun GoPro-kamera for å dokumentere arbeidsprosessen. Da hun senere så opptakene, oppdaget hun hvor mye av arbeidet som skjer i små bevegelser og pauser.

– Jeg trodde kanskje jeg bare sto fast, men så ser jeg at jeg hele tiden beveger meg i prosessen. Jeg henter maling, ser, vurderer og prøver på nytt. Det skjer mye mer enn man tror.

I prosjektet tok Irene også utgangspunkt i flytteori, som beskriver balansen mellom utfordring og mestring, i grenselandet mellom angst og kjedsomhet. Hun utviklet en trekantmodell som hjalp henne å regulere prosessen mellom flyt og motstand, uro og ro.

– Hvis det ble for mye motstand, måtte jeg søke tilbake til flyten. Og hvis alt fløt for lett, måtte jeg utfordre meg selv igjen.

For å komme nærmere de indre bildene hun ønsket å uttrykke, prøvde hun ut ulike teknikker underveis i prosjektet. Noen ganger tok hun utgangspunkt i fotografier og forsøkte å etterligne dem, før hun igjen la dem bort for å arbeide friere videre. Andre ganger tegnet hun med lukkede øyne eller uten å løfte pennen fra arket, for å hente fram erindringsbilder og spontane uttrykk.

– I starten gikk jeg gjerne helt ut i ytterpunktene. Etter hvert ble det mer naturlig å bevege seg mellom de ulike metodene.

Erfaringene tas med inn i undervisningen

Denne erfaringen har også preget måten hun møter studenter på i undervisningen.

– Mange studenter blir frustrerte når de ikke får til det de ser for seg. Men ubehaget er en naturlig del av det å lære. Utvikling krever at vi står i noe som er vanskelig.

I undervisningen hjelper hun studentene med å veksle mellom ulike arbeidsmåter. Noen ganger handler det om å gå tett på et motiv, andre ganger om å slippe kontrollen.

– Hvis en student for eksempel strever med å få fram et hus, kan det hjelpe å arbeide konkret med huset en stund. Andre ganger må man bort fra det konkrete og heller leke med materialer eller former for å åpne opp prosessen igjen.

Selv arbeidet hun mye med slike vekslinger i prosjektet. Hun tegnet i blinde, jobbet med erindringsbilder og forsøkte å hente fram indre forestillinger uten å kontrollere dem for mye.

Materialer og nærvær

Et viktig element i prosjektet har også vært materialene. Irene arbeider blant annet med temperateknikk, hvor hun lager malingen selv.

– Det er noe eget med å være så tett på materialene. Hele prosessen blir mer kroppslig og fysisk.

Mot slutten av prosjektperioden stilte hun ut arbeidene i Austevoll gjennom en pop up-utstilling. Likevel er det prosessutstillingen under pandemien hun husker best.

– Det var noe med å åpne prosessen mens den fortsatt levde. Det ble en annen type møte mellom kunsten og menneskene.

For Irene Fanebust Eknes handler kunsten fortsatt om det samme spørsmålet som startet prosjektet.

– Hvordan finner vi fram til noe personlig og ekte? Det tror jeg er en prosess som aldri blir helt ferdig, sier hun med et smil.